Sosialrealismen (apr 9, 1974 – mar 11, 1981)

Description:

Statig flere filmer begyte å bli politiske redskap mer enn filmfortellinger. Indignasjonsdramaer og idéfilmer var blitt produsert siden 30tallet, men etter at produksjonen av arbeiderfilmer tok slutt på slutten av 30tallet, hadde vi sett få forsøk på å bruke spillefilmer som rene politiske instrumenter. Riktignok kunne selve fortellermessige oppleves som nesten underordnet i enkelte filmer på 1960tallet som først og fremst var ute etter å illustrere en idé, men sosialmodernismens stilistiske radikalisering ble et brudd mot dette. Der var sosiale temaer sentrale, men den bevisst vanskelige og åpne formen var en invitasjon til publikum om selv å tenke og finne ut av hva som foregikk i filmene og i samfunnet.

Regissørene ville skape et me hverdagslig utrykk, som tidig som fortellingene var klare tolkninger som viste fram årsaksforhold og problemer i det norske samfunnet, og foreslo klare løsninger på disse problemene; løsninger som ofte var politiske.

Av regissørene ble filmens kvalitet kun vurdert etter filmens samfunnsengasjement og dens evne til å legge fram en politisk og sosial analyse.

(Iversen s239-240)