Uavhengighet i Latin-Amerika (1800-tallet) (11 окт 1800 г. – 23 авг 1880 г.)

Описание:

Napoleonskrigene i Europa fikk også ringvirkninger i Latin-Amerika, som for det meste besto av spanske kolonier. Inspirert av opplysningstidas ideer og erfaringer fra amerikanernes frihetskrig og den franske revolusjonen benyttet de spanske kolonistene der, anledningen til å rive seg løs fra moderlandet da anledningen bød. Den kom da Napoleon i 1808 avsatte kong Ferdinand 7. av Spania og innsatte sin bror Josef som konge i stedet. De spanske kolonistene avviste Josefs krav på tronen, og det var opptakten til frigjøringskampene på kontinentet. I Latin-Amerika var det en liten, hvit minoritet som utgjorde den sosiale og økonomiske eliten. De var splittet i to, insulares og kreoler. Insulares var født i moderlandet, de ble derfor av spanske myndigheter sett på som ekte spaniere og plassert i høyere stillinger i kolonienes administrasjon. Kreolene var folk fra europeisk avstamning, men født i Latin-Amerika, kreolene ble diskriminert og måtte underordne seg de spansk fødte. Derfor var det de som gikk i spissen for frigjøringen. I 1810 brøt det første opprøret i Venezuela, De spanske myndighetene ble avsatt og i 1811 erklærte Venezuela seg uavhengige av Spania. Dette spredte seg til nesten hele det spanske Latin-Amerika, fra Argentina i sør til Mexico i nord. Når Napoleon ble styrtet, fikk den gamle kongen tronen tilbake i Spania. Styrkene som var lojale mot moderlandet, kom på offensiven over store deler av Latin-Amerika. Britene ville ikke lenger ha spanks herredømme i området. I løpet av revolusjonskrigene hadde Latin-Amerika blitt et av de viktigste markedene for britiske industrivarer. Uavhengigheten forandre lite eller ingen ting for det store flertallet av Latin-Amerikas befolkning. De kreolske opprørerne ønsket selvstendighet, men hadde ingen målsetting om å endre de sosiale forholdene på kontinentet.

Добавлено на ленту времени:

Дата: