Gestaltpsykologi Kapittel 8 (12 nov 1910 anni – 4 gen 1960 anni)

Descrizione:

Store deler av psykologien på 1900-tallet kan fortsatt oppfattes som funksjonalistisk. Av andre store retninger som preget utviklingen av psykologien i perioden ca. 1910–60, var de viktigste behaviorismen, grunnlagt av J. B. Watson i USA, gestaltpsykologien (ved Wertheimer, Köhler og Koffka), som oppstod i Tyskland, og psykoanalysen, utviklet av Sigmund Freud i Wien. Alle disse retningene tok på forskjellig måte avstand fra den tidligere bevissthetspsykologien.

Noen behaviorister hevdet at man i det hele tatt ikke skulle befatte seg med mentale prosesser, men med atferden og de situasjoner som fremkaller den, ofte beskrevet som stimulus-respons-forbindelser (såkalt S-R-psykologi). Gestaltpsykologene tok avstand fra alle forsøk på å analysere bevissthet og atferd i enkelte elementer, og rettet i stedet oppmerksomheten mot de mentale «helheter» (gestalter).

GESTALTPSYKOLOGI (snl)

Gestaltpsykologi, psykologisk skoleretning grunnlagt i 1912 av tyskerne Max Wertheimer, Wolfgang Köhler og Kurt Koffka. Med utgangspunkt i studiet av persepsjon (sanseoppfatning) la gestaltpsykologene vekt på at mentale fenomener ikke lar seg forstå som en sum av enkle, elementære enheter. Ifølge gestaltpsykologien er psykologiske fenomener organiserte helheter med sin egen struktur og form. En melodi er for eksempel ikke bare en serie av enkelt-toner, den oppfattes som den samme helheten selv om enkelt-tonene skifter verdi ved transponering til en annen toneart.

Gestaltpsykologien ble utformet i opposisjon til assosiasjonspsykologene, som baserte sine teorier på prinsipper om sammenkobling av elementære forestillinger. Utgangspunkt for gestaltpsykologene var blant annet Wertheimers studier av det såkalte phi-fenomenet 1913. Phi-fenomenet viser til at vi kan oppfatte bevegelse uten at noe i virkeligheten har beveget seg, for eksempel når to lys som er plassert i nærheten av hverandre blinker i rask rekkefølge og man opplever det som «noe» har beveget seg fra det ene lyset til det andre. Innenfor persepsjonspsykologien ble gestaltpsykologene særlig kjent for sine studier av prinsippene for perseptuell gruppering, gestaltfaktorene. Disse beskrev visse organiserende prinsipper i sanseoppfattelsen, og utledet organiseringsprinsipper som de også mente skulle gjelde for hukommelse, tenkning og problemløsing.

Gestaltpsykologenes kritikk rettet seg også mot den nye atferdspsykologien, som forklarte atferd og læring som et resultat av enkle stimulus-respons-koblinger. Köhler tok utgangspunkt i sine læringsforsøk med sjimpanser på Tenerife i 1913–20. Han påviste læring hos sjimpanser gjennom en helhetlig oppfattelse av situasjonen (innsikt), i motsetning til læring ved assosiasjonsdannelse gjennom prøving og feiling.

Gestaltpsykologene opponerte også mot disse retningenes empiriske ideologi, det vil si antakelsen om at kunnskaper og atferd simpelthen gjenspeiler våre erfaringer. Viktigere enn erfaringene var etter gestaltpsykologenes oppfatning den mentale organisasjon vi møter disse erfaringene med.

Wertheimer, Köhler, Koffka og andre representanter for gestaltpsykologien emigrerte til USA da nazistene kom til makten, og kom her til å danne en motvekt mot behaviorismen. Etter cirka 1960 har gestaltpsykologien vært lite synlig som egen gruppering, men mange av retningens ideer har spilt en viktig rolle i utformingen av moderne kognitiv psykologi og i noen grad også i sosialpsykologien.

En populær psykoterapeutisk retning, gestaltterapi, benytter seg av noen gestaltpsykologiske begreper, men retningen har ellers lite til felles.

Teigen, Karl Halvor. (2017, 3. februar). Gestaltpsykologi. I Store norske leksikon. Hentet 15. mai 2018 fra https://snl.no/gestaltpsykologi.

Aggiunto al nastro di tempo:

Data: