Bevissthetspsykolgi, assosiasjonisme Kapittel 3 (1 gen 1700 anni – 1 gen 1890 anni)

Descrizione:

Inspirert av britisk erfaringsfilosofi ble det etter hvert (1700–1900) mer vanlig å definere psykologien som studiet av bevisstheten og dens forestillingsinnhold, som man gjerne antok var knyttet sammen ved assosiasjoner (assosiasjonspsykologi).

Assosiasjonspsykologi, retning i psykologi som vil forklare alle sammensatte sjelelige fenomener ved hjelp av assosiasjonslover, hvor de viktigste er assosiasjon ved nærhet (samtidige inntrykk vil bli forbundet med hverandre) og likhet (ett inntrykk eller en forestilling får oss til å tenke på noe som likner). Denne retning bygger på et atomistisk syn på det menneskelige sjeleliv: alle bevissthetstilstander kan oppløses i enkelte elementer som har samme selvstendighet som steinene i et mosaikkarbeid, som rent mekanisk er sammenføyd til et hele.

Historisk har assosiasjonspsykologien utviklet seg i nær sammenheng med den atomistiske verdensanskuelse; den kan spores hos epikureerne og stoikerne, men er hovedsakelig et moderne fenomen; av særlig betydning har den vært for den engelske filosofi fra og med Hobbes og Locke. Gjennom David Hartley (Observations on Man, 1749) blir assosiasjonspsykologien en hovedretning i vesteuropeisk tenkning; den støttes av Hume og Condillac, videreføres på 1800-tallet av Johann Friedrich Herbart, James Mill, Alexander Bain og John Stuart Mill. Antagelsen om at den viktigste forbindelse mellom psykologiske grunnenheter er av assosiativ karakter, ble overtatt av representanter for den første eksperimentelle psykologi (Ebbinghaus, Titchener), og siden av den behavioristiske stimulus-respons-psykologien, men ble skarpt kritisert av gestaltpsykologene.

Aggiunto al nastro di tempo:

Data: