1905-2021: Norge som selvstendig stat (1 juill. 1905 – 31 déc. 2021)

Description:

I tiden frem til 1. verdenskrig drev NJFF en stor kampanje mot rovvilt og kråkefugler, med økonomisk støtte fra Stortinget. Det ble ansatt vandrelærer i rovviltfangst og importert feller fra Tyskland. I tillegg ble det benyttet gift, stryknin og fosfor. Dette falt sammen med en sterk vekst i rype- og skogsfuglbestandene, som var det sportsjegerne først og fremst var opptatt av. Rundt 1914 brøt rypebestanden sammen og spørsmålet om viltsykdommer ble satt på dagsorden. Mot slutten av krigen ble rypejakt svært populært blant ny-rike spekulanter. Blant annet som følge av disse hendelsene ble det rettet sterk offentlig kritikk mot sportsjakt. Jakttidene på småvilt ble innskrenket og spilljakt forbudt.

Rundt mange industrianlegg ble det dannet arbeiderforeninger for jakt og fiske og i 1933 ble Arbeidernes jeger- og fiskerforbund stiftet. Forut for stortingsvalget i 1932 var kampen mot grunneierretten en fanesak for Arbeiderpartiet under slagordet «Jakt og fiske hvermanns rett». I 1960 slo de to forbundene seg sammen under navnet Norges jeger- og fiskerforbund.

I 1932 ble det gjennomført noen innskrenkinger i jaktloven fra 1899. Synet på rovviltet var i endring, både i de vitenskapelige miljøene og i deler av befolkningen. Ugler ble fredet og det skulle ikke lenger utbetales skuddpremie på dagrovfugler. Under okkupasjonen i 1940 ble det innført en jaktlov av NS-regjeringen. Denne ble erstattet av en ny jaktlov i 1951. Sterke krefter i Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle overta jaktretten fra grunneierne, men grunneierretten ble allikevel videreført. Loven la til grunn at ingen eide viltet, men jakt og fangst var en rettighet som fulgte grunnen. Det var lagt opp til at kommunen kunne slå sammen private eiendommer til felles jaktområder for å få en rasjonell forvaltning. I 1981 kom det enda en ny jaktlov, denne gangen med en betydelig endring i tilnærmingen til viltet: alt som ikke var tillatt å jakte på, ble da ansett som fredet. Loven la i større grad enn tidligere lover også vekt på allmennhetens tilgang til jakt.

Elgbestanden antas å ha vært nokså stabil fra 1880-tallet frem til 2. verdenskrig. Et unntak var begynnelsen av 1920-årene, hvor elgen ble totalfredet over det meste av landet. Den registrerte fellingen av elg vaarierte omkring 1000 dyr per år frem til 1940. Noe stigende mot slutten av perioden. Etter 2. verdenskrig økte den årlige fellingen av elg jevnt, inntil den nådde en foreløpig topp i 1965 med 7 900 dyr. Fra 1966-1971 gikk fellingstallene ned, særlig i Nord-Trøndelag og Hedmark. I 1971 ble det felt rundt 6 100 elger. Flere harde vintre med mye snø og streng kulde ble regnet som en årsak til dette, kombinert med at uttaket ble for stort i forhold til tilveksten. Fra 1967 ble forvaltningen lagt om til å skyte kalver, som var forbudt etter loven av 1951. Endringer i skogbruket og omlegging av forvaltningen førte så til en kraftig vekst i bestandene og avskytningen frem til 1990-tallet.

Ajouté au bande de temps:

Date:

Les images: